Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Som en dedikert Eminemfan fant jeg det nødvendig å skrive noen ord om hans siste album Recovery som nettopp har kommet ut. Denne skulle egentlig gis ut rett etter Relapse, men Eminem gjorde et smart trekk ved å utsette albumet til 2010 for å kunne skape en mer komplett opplevelse.

Allerede ved førstesingelen merker stor forskjeller fra tidligere album. Alt av kjendispjatt og klovneri er borte, og Eminem står heller skolerett for sine fans og sier at han nå er tilbake for fullt. Og dette beviser han til de grader utover albumet.

Lydbildet er også et godt steg unna det man er vant til fra Eminem, det er helt klart at det ikke er Dre som sitter bak instrumentene lenger. Man kunne tro at dette ville trukket ned, men det virker som Eminem kun har hatt godt av et miljøskifte. På Relapse fikk han mye kritikk for å ha mistet intensiteten sin, og for å tulle rundt med aksenter flere mente var barnslige og vanskelige å relatere til. Det er ingenting igjen av dette på Recovery, kun Eminem som vil reise seg opp som en av rappens legender.

Høydepunktene er ikke langt unna hverandre. Han viser Lil Wayne hvordan rap/rock-krysninger skal gjøres på “Won’t Back Down”, forteller konkurrentene på “Seduction” at han er milevis foran dem alle, og maler sammen med Rihanna et bilde på et voldelig forhold i “Love The Way You Lie”. Om man er typen som liker bedre når Eminem kun leker seg med ordspill er låter som “Cinderella Man” og “Space Bound” mulige å spille om igjen så lenge man orker.

Det er en lettelse å se at Eminem har kommet seg opp av sørpa han lå i flere år, for denne mannen har uten tvil mye mer å gi oss musikkelskere. Guess who’s back!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Man kan ikke gå noe sted uten å se dem. Mp3 spillerne har virkelig gjort seg til en gadget ingen av oss kan være uten. Flest folk har nå med seg hele sitt utvalg av musikk uansett hvor de er. Men de har ikke ført med seg kun gode konsekvenser.

Inntoget av spillerne har ført til flere forandringer for musikken i seg selv. Det første er kvaliteten. Ingen produsenter eller artister blir motivert til å sitte og gjøre lydforbedringer og skikkelig mastering når de vet at materialet deres for det meste vil spilles av på bærbare spillere som på ingen måte merker forskjell fra eller til.Det de heller da gjør er å forvri lydsignalene så mye som mulig så lyden på låtene blir høy nok for forbrukerne.Eksempel på dette finner du her: http://www.youtube.com/watch?v=3Gmex_4hreQ

Et annet kjent problem er ulovlig nedlastning. Andelen personer som laster ned musikk i stedet for å kjøpe det i butikken er større enn noen ønsker å tenke seg. Jeg sier på ingen måte at nedlastning kun er en dårlig ting,men det er veldig klart at dette har hatt en stor påvirkning på musikkbransjen i seg selv. Artister lager musikk uten noen annen mening enn å tjene så mye penger som mulig,alt ønske om å få fram et synspunkt eller så mye som en historie legges til side. Det gis heller ut to albumer i året for maksimum fortjeneste ovenfor å bruke tiden nødvendig til å gi ut et album av gjennomgående kvalitet. 

Men det er ikke kun artistene som påvirkes av nedlastningen,det gjør alle vi andre og. Alle kjenner scenariet: Man henter ned en cd,hører gjennom noen sekunder av hver låt eller hører kun på noen av dem for så å føle at dette var elendig og man fjerner den. Musikken blir noe man bare kan slenge bort så enkelt som å trykke delete. Det er en enkel konsekvens av det at musikk er så enkelt tilgjengelig for oss ved kun noen klikk på musen. Jeg er veldig sikker på at om ting hadde stått fast ved at cder kun var tilgjengelig ved kjøp i butikker, så ville folk hørt mer gjennom musikken de kjøpte og gitt den en bedre mulighet til å sette seg. I tillegg ville folk flest hatt mer kunnskap om musikken de hører på,da man ville tenkt mer over hva man velger å kjøpe. Musikken ville rett og slett fått mer påvirkning på oss.

Man kan også si at musikken har blitt enda en "bruk og kast" vare i vårt kommersielle samfunn. Man henter en cd,finner kanskje en låt man ligger,legger den inn og sletter resten. Konsekvensen av dette er at artister ikke lenger prøver å skape en mening eller en rød linje i sine album,men at det heller blir en haug med singler med formål å treffe lytteren så fort som mulig før han bytter til neste låt.

Man kan også gå inn på ting som at mp3-spilleren har gjort oss mindre sosiale i den sans at vi isolerer oss fra samfunnet i stor grad mens vi bruker det. Mer inngående artikkel på det her: http://www.musikk-kultur.no/nyesider/artikkel_1.asp?id=763

Enkelt forkortet, mp3-spilleren har hatt stor påvirkning på oss alle som en. Teknologien har ført med seg mye fordeler,men også skapt problemer for mange. Da mest artister og plateselskaper,men også oss lyttere. For når musikken betyr så lite at man kun slenger den ned uten noen gjennomtanke, hvor er da poenget?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Han mistet sin mor og kona dro sin vei. Dermed var grunnlaget lagt for temaet i West’s fjerde plate 808 And Heartbreaks. Man merker at han har kommet en lang vei siden hans begynnelse i College Dropout hvor han allerede var overpakket med selvtillit og viste liten ydmykhet. Her dras alt av følelser ut og Kanye åpner seg lyrisk på alle måter han kan.

Det er i utgangspunktet ikke tematikken eller følelsene som har skapt all praten i forkant av utgivelsen, men stemmeforvrideren Kanye har falt helt for. Autotune er navnet på funksjonen som både elskes og hates til rene fanatiske grenser. T-Pain og Lil Wayne er andre artister som har prøvd å gjøre autotune til sitt varemerke.

Men Kanye har møtt sterke protester fra sine fans og andre som har ment at han går for langt unna sitt eget varemerke,at han tar avstand fra hip hop sjangeren og at han mister mye av det som gjorde han så stor som han var i utgangspunktet. 

Så til selve CDen. 808 er hans til nå korteste album med kun 12 låter,som kanskje ikke er så rart da han selv sier at det kun ble brukt noen måneder fra han tenkte seg fram til konseptet til alt var ferdig innspilt og klart til å bli sendt ut. 

De fleste har nok fått med seg Love Lockdown,låten som ble kritisert ned til punktet hvor Kanye måtte gå tilbake til studioet og gjøre den om etter utgivelsen. Den ble først kjent da han fremførte den live på VMA og reaksjonen virket god fra publikumet,men på den annen side er de glad kun for å se Kanye i utgangspunktet. I ettertid ble det mye kritikk for hans bruk av autotune og surring mellom sjangre. 

Men Kanye sto på sitt og offentliggjorde kort tid senere at hele CDen ville være autotune og at han ikke ville stå for noen rapping på den. Man kan si mye om den avgjørelsen, men den ble uten tvil ikke tatt godt i mot av de fleste. 

Dette er uten tvil et veldig ambisiøst prosjekt av Kanye og man må neste lure litt på motivene hans. Gjør han dette kun fordi budskapet er veldig sterkt for han i en følelsesmessig periode? Gjør han det for å prøve å få kona si tilbake? Eller gjør han det kanskje rett og slett for å vise at han nå er så stor at han kan gjøre hva enn han bare vil og fortsatt få anerkjennelse? Selv tror jeg det er litt av alt.

Så til en gjennomgang av låtene. Det settes rolig i gang med Say You Will hvor han gjør utrykk for at han vet damen i hans liv er tapt,men at han fortsatt vil ha henne så lenge hun ønsker det selv. Sangen er tilbakelent og enkel,uten tvil ikke noe singelpotensiale. 

Der har han allerede truffet perfekt med Love Lockdown og den siste singelen Heartless følger i samme fotsporet. Neste singel burde uten tvil være Amazing. Her viser Kanye at selv om han er sårbar har han fortsatt sin selvtillit og stolthet med ord som "I’m a problem that’ll never ever be solved. And no matter what,you’ll never take that from me". Det kan minne smått om Eminem og hans erklæring på The Way I Am om at han ikke lenger brydde seg om andres mening om han. Amazing viser også hvor mye Kanye kan få ut av en så enkel beat som mulig.

Coldest Winter er et kapittel for seg selv. Kanye sier selv at denne er dedikert til moren hans,og der kan jeg uten tvil kjenne meg igjen. Både teksten og beaten gir utrykk av at man har mistet noen nær seg og ikke på noen måte vet hvor man skal gjøre av seg eller hva man skal finne på.

See You In My Knightmares blir for meg smått feilplassert i denne cden. Her gir Kanye, sammen med Lil Wayne, utrykk for at han ikke lenger trenger damen i sitt liv. Han er nå sterkere og ber henne bare fortelle alle hun kjenner at nå er det totalt over. Da er for meg bare spørsmålet,hva var poenget med resten av cden i utgangspunktet? Blir en selvmotsigelse i mine øyne. Men det kan nok ses på måten at West ser denne cden som hans utbudd,at han har fått ut sine demoner og nå er seg selv igjen.

Kun tiden vil vise. Jeg er som alle andre spent på om han følger denne pop-inspirerte retningen videre eller om han går tilbake til sitt utgangspunkt som vi alle kjenner han så godt for.

Konkusjonen for min del er at 808 And Heartbreaks er et klart konseptalbum fra West,noe spontant han bare måtte få ut før det ble for mye for han. Og han lykkes i samme slengen å gi oss noen nye låter som kommer til å bli husket og spilt i mange år fremover.

Kunne vi egentlig be om noe mer? Om det hadde vært mulig ville det virkelig vært Kanye det ville vært forventet av. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Alle medier diskuterer det for tiden. Hvem har rutinen,hvem har evnen og hvordan ser fremtiden deres på landslaget ut?

Vi må skjønne at om vi skal ha noe håp om å komme til sluttspillet må vi midlertidig glemme alt som heter fremtidstanker og kun legge en plan for hvordan tre poeng skal tas mot Skottland. Noe tenking om hvordan en eventuell spiller vil bidra for landslaget er uviktig for denne kampen,sånt kan planlegges ved et senere tidspunkt.

Da var utgangspunktet klart. Så,hvilken spiller vil fylle inn dette best mulig? Mange roper etter Riseth grunnet rutine og at han har gått gjennom en god del viktige kamper gjennom karrieren sin. Men hva hjelper det om hodet er med om ikke kroppen hans holder taktene? Ingen kan vel med hånden på hjertet si at mannen har gått gjennom noe som kan kalles en god sesong,har vært surr til tider med både han og Kippe. Så for min del blir det nei til Riseth.

Samme argumentet kan gå på Wæhler. Ja,mannen er god og ja,han KAN stille med evner laget vil trenge mot Skottland. Men er mentaliteten på topp etter en elendig sesong i VIF og vil hans tidligere skader hver gang landslaget har tatt han inn påvirket han? Vil presisere at jeg tror på at det også kan gå andre veien med han. At faktorene gjør han sulten på å vise at også han kan prestere. Men det samme argumentet kan brukes for Riseth når jeg tenker over det.

Selv tror jeg Skjønsberg er veien å gå. Her vil flere gå ut og si at han er for ung,for uerfaren på nivået og at Reginiussens tidvise problemer viser at det ikke er smart å slenge inn noen for tidlig. Men jeg er overbevist om at han vil stå for de samme kvalitetene Reginiussen har gjort på sitt beste sammen med Hangeland og at han vil reise seg for å prestere på nivået. Han har sittet og venter tålmodig på sin mulighet og vil nok bite godt fra seg når han får den.

Forren fortjener også noen ord. Alle har i år sett at han har klart toppnivået i Norge med prakt og at vi i fremtiden kan ha en konkurrent til Reginiussen på landslaget. Men vi bør alle kunne se i samme slengen at han fortsatt er i sin første sesong på dette nivået og at ting har gått veldig fort for han. Det er uten tvil best for han å stabilisere seg over noe lenger tid og da etter det bli premiert med et uttak på landslaget. Men ikke ennå!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vil først starte med å gjøre det klart at jeg på ingen måte er en Apple-fanboy. Har alltid hengt mer mot Creative og andre konkurrenter,og følt at ingen iPod har vært greia for meg. Men til og med jeg har gått lei av at alt rundt Apple skal være så svart/hvitt. Enten må du elske alt ved dem eller så må du hate alt ved dem. Jeg ønsker bare å skape litt mer nyanser.

Folk er veldig kjappe med å advare mot å kjøpe Apple-produkter, og alle ramser opp sine grunner. Kun et fåtall kan bli en skikkelig liste:

-1.Du MÅ bruke iTunes.

-2.Du kan ikke flytte sanger tilbake til PCen.

-3.Lydkvaliteten er langt bak konkurrentene

-4.Dyrere enn alle andre

-5.At alle har dem(Tydelig er minus for de som vil være spesielle.)

Men på den annen side har iPoder flere trekk som gjør det lett å skjønne hvorfor de tiltrekker seg mange kunder konkurrentene sliter virkelig med å ta til seg.

-Design. Her er Apple lange veier foran alle med sine strømlinjeformede spillere som alltid virker moderne og robuste, mens Creative kjører plast hele veien. Om dette er for å kunne holde prisene under Apple kan jeg ikke si sikkert, men noe av grunnen er det ganske sikkert.

-Brukervennlighet. Om jeg plasserer en iPod Nano eller en Touch og en Creative Zen V+ eller Zen i hendene på en person uten noe peiling på elektronikk generelt (Dette er faktisk prøvd ut) virker det som personen føler seg mer komfortabel og skjønner mer av hvordan man navigerer når det gjelder iPoden og at det ble smått mer krøll når det kommer til Creative-produktene. Kan vanskelig se for meg en bedre test av hva som er en god test av brukervennlighet men vil gjerne ta i mot tips om noe annet.

-Enkelthet. Det kan man si gjelder både spillerne og deres overføringsprogrammer. Har gjentatte ganger hatt surr med Creative og deres Zen Explorer når det gjelder overføring,installering,konvertering av filmer og diverse andre problemer som vil bli for langdratt til å skrive her. Med iTunes er det ikke verre enn å koble inn spilleren,programmet kommer opp og du flytter over musikken du ønsker. Enklere kan det vel strengt talt ikke gjøres.

PS: Er oppmerksom på at Creative kan flytte over musikk uavhengig av programmer"Drag & Drop" og at dette ikke er mulig på iPoder,men tagging er som de fleste vet ofte er surr når man overfører på denne måten.

Disse punktene ser jeg alle som gode grunner til at Creative ligger bak Apple når det gjelder mp3spillere. Er også overbevist om at hvis Creative og de andre konkurrentene kan dra seg opp på disse punktene vil de gi Apple langt mer konkurranse om kundene og da skrumpe ned monopolet Apple sitter på for øyeblikket.

Enig eller uenig? Skriv gjerne en kommentar!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvor skal man egentlig starte når man skal skrive om alle problemene rundt offentlig trafikk og tog spesielt? Det er mer enn nok å velge mellom, det kan man være sikker på.

Tidene for det første, når var sist toget faktisk kom til rett tid? Toget jeg tar er minst fem minutter forsinket hver eneste dag! Det er ingenting sier du nok mens du leser, men tenk hvor irriterende det er når du har en videre buss du må rekke og da er avhengig av at toget er der til rett tid. Da er det ikke så morsomt lenger. 

Så hva kan de gjøre med det? Vel,hva med å faktisk sette rutetidene til en tid de faktisk kan være der? Da ville folk sluppet å måtte stresse med å være der lenge før i tilfelle toget skulle finne på å faktisk komme til rett tid.

En annen ting er surret med månedskortet og hva du faktisk må skrive der. For 9 av ti konduktører er det samme søren om du kun har stemplet kortet ditt, men plutselig kommer den tiende. Han drar fram pennen sin,ser surt på deg og ber deg skrive resten av informasjonen. Så sitter man der og skriver mens man føler seg dum når alle andre passasjerer ser på deg. Totalt poengløst spør du meg, når har den skriften noen betydning uansett? Kontrollører har aldri klagd når de har sett på kortet mitt så.

Den siste irritasjonen går mest på passasjerer. Hva er greia med at når det er tre seter sitter alltid en innerst og en ytterst, og mange da blir stående når de kunne sitte. Om jeg ser to ledige seter ved siden av hverandre og en rad hvor to sitter på den måten går jeg til dem og ber om å sitte ytterst kun for å være drittsekk! Klarer man ikke gi plass til andre fortjener man ikke annet.

Poenget er vel rett og slett at det ikke er rart folk velger bilene sine foran dette. Offentlig transport har rett og slett så mange små,irriterende ting som holder folk unna å velge det "rette".

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

En av tidenes beste stand-up komikere har dessverre blitt borte i en alder av 71 og jeg ønsker derfor å hjelpe til med å få han husket for den fantastiske komikeren han var.

George Carlin var aldri som andre komikere. Der de valgte billige spøker som å gjøre narr av eller etterligne kjendiser eller å komme med provoserende utsagn kun for oppmerksomhet valgte George Carlin å både underholde samtidig som han ville gi folk noe å tenke over. 

I dette klippet ramser han opp syv ord du ikke kan si på TV. Poenget med dette var å vise at alt var kun ord og at ord skal kunne brukes så mye man ønsker,selv om noen ikke vil gi deg den retten. Språk og hvordan det brukes har alltid vært en viktig ting for Carlin og det ser man fort i dette klippet. 

PS: Må holde meg til linker da det virker som siden ikke vil gjøre som jeg sier, bortsett fra på en film;) 

Religion har også alltid vært en av Carlins interessert. Han vokste opp i en katolsk famile og ble oppdratt på katolsk vis. Etterhvert som han ble eldre tok han avstand fra religion generelt og snakker ofte om det i sine show.

 http://youtube.com/watch?v=MeSSwKffj9o

 Denne er morsom rett og slett fordi den viser hvor flink Carlin er med språk og ordspill.

 http://youtube.com/watch?v=jCljFYn3zTY 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå tenker sikkert noen "Hva?Er det noen forskjell i det hele tatt?" For disse bør dette være en ganske opplysende tekst.

Utrykkene har blitt surret til ettersom årene har gått og blitt noe blandet med hverandre for å gjøre ting mindre forvirrende for alle de som ikke gidder å sette seg skikkelig inn i alt dette.

Jeg starter med forskjellen mellom rap og hiphop for å ha det avklart. Hip-hop er kulturen,rap er musikken. Hip-hop inkluderer i tillegg til rap andre elementer som grafitti(Grafittiartister som kan lage de mest utrolige verk på vegger,ikke det typiske søppelet du finner rundt i Norge), breaking, DJ’ing og til slutt rappingen. Disse elementene blandet med klesstilen, tale og væremåten blir til sammen kulturen vi kjenner som hip-hop.

Det er kanskje også noen som leser dette og ikke skjønner hva det er jeg syter for så jeg skal avslutte med en liten forklaring.

Ettersom rap nå har blitt en kommersiell sjanger har den gått i forskjellige retninger.Du har siden med artister som The Game,5o Cent, Camron, Young Buck osv som kjører fast stil med låter om damer,penger,biler og våpen.Denne er noe røff og det er denne retningen folk nå kaller rap.

Det er på den annen side også en alternativ retning for oss andre.En hvor tekstene fortsatt har en betydning, hvor videoene er gjennomtenkte og beaten er så perfekt at det til tider skremmer deg. Denne har de siste årene også blitt noe kommersialisert og i samme slengen fått stempelet hip-hop og blitt frontet som en mildere form for rap.Og for ikke å glemme at det de siste årene har blitt vanligere å stemple pop som hip-hop.her snakker jeg om folk som Chris Brown,Beyonce, Akon og T-Pain.Hva har disse med rap eller hip-hop å gjøre i det hele tatt?Er de plutselig rappere kun fordi de har en eller to låter med rappere?Ikke i min bok!Det er og vil alltid være pop.

Avslutter med noen tips til de som vil oppleve ny og ekte rap:

MF Doom

Lupe Fiasco

Common

Jedi Mind Tricks

Aesop Rock

Immortal Technique

Takk til de som tar seg som har tatt seg tiden til å lese dette.  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende